AquaVIT nr. 1 - 2023

2 AQUAVIT 1|2023 Utgiver: Norske Akevitters Venner Aquavit utkommer fire ganger årlig og går bare til medlemmer av Norske Akevitters Venner. Redaktør: Sjur Harby Mobil: 488 97 714 E-post: sjur.harby@norsk-akevitt.org Korrekturleser: Kai Kristiansen E-post: kai.kristiansen@gmail.com Design: Merkur Grafisk as Trykk: Merkur Grafisk as Opplag: 7600 trykte eksemplarer Redaksjon avsluttet: 28.02.2023 Forside: Helge A. Wold. Norges arktiske universitetsmuseum www.norsk-akevitt.org President: Elisabeth Gjestland Telefon: 991 66 016 E-post: elisabeth@norsk-akevitt.org Sekretariat: Norske Akevitters Venner v/Lars Ole Ørjasæter Boks 119 Manglerud, 0612 Oslo Telefon: 23 15 85 00 E-post: post@norsk-akevitt.org ISSN 1894-986X DET HUSKER DU SIKKERT IKKE. Men hva gjorde du 12. mars 2020? Dagen Norge stengte ned for å bremse koronautbruddet er en dag de aller fleste husker ganske godt. Det er en dag som har gjort inntrykk på de fleste, og som vi har knyttet en historie til. Derfor er den lettere å huske, enn en tilfeldig dag i august for 16 år siden. EN AV DE VIKTIGSTE tingene jeg har lært i min 8-16-jobb som kommunikasjonsrådgiver, er viktigheten av historiefortelling. Det hjelper oss med å huske, lære og sette ting i kontekst. VI MENNESKER har alltid latt oss fenge og fascinere av historier. Helt fra steinalderen av har vi samlet oss, rundt bålet eller rundt bordet, for å fortelle historier. I steinalderen var det kanskje viktig å huske historien om han som spiste den soppen og døde, for da visste man at den soppen burde man ikke spise. I NYERE TID ER HISTORIEFORTELLING som regel ikke så livskritisk, men det hjelper oss likevel å vite hvor vi kommer fra, og med å huske ting vi har lært. ET GODT HJELPEMIDDEL til historiefortellingen om akevitt, er esken «Norsk akevitt for enhver anledning», som vi har lansert på Vinmonopolet i samarbeid med Anora. Sammen med smakshjulet og smaksarket for akevitt – som vi selger i nett- butikken – kan du enkelt ta dine venner og familie gjennom en helaften med akevitt. JEG VIL GJERNE benytte anledningen til å sende en stor takk til styrekollega Hansi Tryggvason og hans kone June G. Tryggvason som har stått i bresjen for å få til alle de tre nevnte tingene. Et godt stykke arbeid som jeg er sikker på at mange akevittvenner har hatt og vil ha glede av. SOM PRESIDENT i Norske Akevitters Venner opplever jeg ofte å stå med ett bein i fortiden og ett i nåtiden. Vi skal videreutvikle den norske mat- og drikkekulturen, men vi skal også ivareta historien. Derfor er jeg så glad for at vi i disse dager får på plass et akevitthistorisk utvalg som skal hjelpe meg, oss og alle fremtidige akevittvenner med å forstå hvorfor og hvordan vårt nasjonalbrennevin har blitt akkurat slik det er. DET ER IKKE TVIL om at norsk akevitt og norske brennerier har mye interessant historie, så nå er det på høy tid at det gjøres et systematisk arbeid for å samle alt på ett sted. Og med så mange kunnskapsrike personer involvert, er jeg helt sikker på at det kommer til å bli bra. Så kan de jo bare ringe oss, hvis de trenger noe brennerihistorie på Farmen i fremtiden. PRESIDENTEN HAR ORDET Artikler mottas på norsk. Tekst, bilder og billedtekst skal sendes på e-post til redaktøren: sjur.harby@norsk-akevitt.org. En artikkel må ikke overstige to A4-sider med 12 punkt skrift i 1,5 linjeavstand. Fotografier leveres digitalt i høyeste oppløsning (eventuelt papirbilder). Navn på fotograf skal medfølge, og rettigheter må være avklart. Andre illustrasjoner etter avtale. Datoer for innlevering av stoff i 2023: 2: 21. april | 3: 01. september | 4: 27. oktober Forfatterinstruks FOTO: MARIELL MIDTBØ BØYUM Hva gjorde du 12. august 2007? Medlem av ELISABETH GJESTLAND president NO - 1430 SVANEMERKET

4|2022 AQUAVIT 3 Sandra Borch omtaler seg selv som landbruks-, mat- og drikkeminister, og ett av prosjektene hennes dreier seg om poteter. Dette hadde Elisabeth Gjestland bitt seg merke i, og vi gjengir her hva presidenten sa til statsråden: «Kjære Sandra! Vi møttes jo på Norsk akevittfestival på Gjøvik, og allerede da lanserte du planen om å gjøre poteten kul igjen. Det setter vi i Norske Akevitters Venner stor pris på. Norske Akevitters Venner arbeider i aller høyeste grad med å gjøre poteten kul igjen. Som du sikkert vet, lages norsk akevitt av poteter, og her snakker vi bærekraft i praksis. Potetspriten lages av poteter som av ulike grunner ikke kan selges i butikken. Det som er igjen etter spritproduksjonen, brukes til dyrefôr. Og potetene som brukes i akevittproduksjon må være norske. Med andre ord: Kortreist og lokal råvare. Norsk akevitt er en viktig del av norsk mat- og drikkekultur som vi i Norske Akevitters Venner arbeider med å ivareta og videreutvikle. Derfor er det flott å se at landets landbruks- og matminister også er opptatt av dette. Akevitten er beskyttet av samme lovverk som champagne og parmaskinke – og det er vi veldig stolte av! Du sa jo selv under åpningen av den norske paviljongen på Grüne Woche at du er hele Norges drikkeminister, men jeg har lyst til å spisse det enda mer. Derfor vil jeg gjerne utnevne deg til Norges fjerde akevittminister og med tittelen følger en spesialtappet akevitt med egen etikett». n KJÆRE SANDRA Berlin, januar 2023: Under årets Internationale Grüne Woche (IGW) ble landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp) utnevnt til årets akevittminister av Norske Akevitters Venner. President i Norske Akevitters Venner, Elisabeth Gjestland, sto for utdelingen. TEKST OG FOTO: LARS OLE ØRJASÆTER SIDE 3

4 AQUAVIT 1|2023 Om IPA er for «hvermansen» innen håndverksbryggeri, er dette entusiastenes øl. En nisjeøl i et allerede smalt marked, men for kjennerne noe helt spesielt. Det sier Bjarte Halvorsen på Salikatt Bryggeri i Stavanger. Han er bryggmester på et av håndverksbryggeriene som de siste årene har prøvd seg på lagring av øl på brennevinsfat. Det har hovedsaklig gått i gamle bourbon-fat, forteller han. Og for det meste mørke og alkoholsterke øl, som barley wine, imperial stout, double bock og kvadruppel belgisk. – Brennevinets smak og aroma setter sitt preg på ølet og gir ekstra kompleksitet, sammen med vaniljesmak og aromastoffer fra eika. I tillegg skjer det en viss mikrooksidering over tid som gir ølet en helt spesiell karakter, forteller Halvorsen. Ølet er egentlig helt ferdig produsert når det helles i fatene. Men isteden for at det tilsettes kullsyre og tappes på flasker, settes det til modning på eikefat. Gjerne i et halvt eller helt år, kanskje enda lengre. Det kommer an på ølet og hva en ønsker å oppnå. Mange eksperimenterer – Dette er et typisk øl for connaisseurer, for kjennere. Vi får ikke kundene til å ligge i telt utenfor polet i en uke, men det blir alltid utsolgt etter kort tid, sier Halvorsen. Mens fat laget av tre i tidligere tider bare var en praktisk beholder, og smaken det satte på ølet var en uheldig bieffekt – er det i dag nettopp endret aroma og struktur i ølet som er poenget med lagring på eikefat. Som i store deler av den vestlige verden har vi vært gjennom en revolusjon når det kommer til ølbrygging. Det er blitt tett mellom håndverksbryggeriene, og det lages mye godt og forskjellig øl. Viljen til å eksperimentere er stor, og kundene elsker det. Ved Fjordfolk Mikrobryggeri tok de i bruk et 130 år gammelt linjeakevittfat da de skulle prøve seg på fatlagring. – Vi satte en imperial stout på akevittfat, og samtidig en barley wine på Bordeauxfat. Det ble meget vellykket. Vi har også prøvd oss på rom- og ginfat, i tillegg til at vi har laget en blend av de ulike fatølene, forteller Silje Rognmo, produktutvikler og «potet» ved bryggeriet i Sandefjord. ENTUSIASTENES ØL KAI KRI STIANSEN RAPPORTERER Prosessen er arbeidsom, tidkrevende og fordyrende, men for de virkelig interesserte er øl lagret på brennevinsfat en høyt ettertraktet vare. TEKST: KAI KRI STIANSEN ALLE FOTOS PRIVAT OM ANNET IKKE ER OPPGITT Da kuns tner Håkon Gu l l våg f i kk l aget s i n egen ba l t i sk por ter - ø l , bl e den l agret på Lysho lm L i n j eakev i t t - f at . Fra vens t re : K r i s t i an Berger, br ygger i - ambas sadør ved E . C . Dah l s , Wo l fgang L i nde l l , br yggmes ter E . C . Dah l s , Håkon Gu l l våg og Gar ret t Ol i ver og s j e f sbr ygger Brook l yn Brewer y. FOTO: ANNE RE I SCH

1|2023 AQUAVIT 5 Gu l l våg ma l te noen av akev i t t f atene ø l et bl e l agret på . Hva skjer inni fatet? Aroma fra fatet, eller det som tidligere har vært på fatet, trekkes inn i ølet når det lagres på brennevinsfat. Det kan også være gjær og bakterier som danner nye stoffer som setter smak på ølet. Oksygen siver inn i fatet og setter sitt preg. For mye oksidasjon er ikke bra. Men de fleste øl som lagres på fat, vinner gjerne litt kompleksitet. Kilde: Vinmonopolet AS FOTO: ANNE RE I SCH

6 AQUAVIT 1|2023 Verdens dyreste fat Mens brennevinet setter sitt tydelige preg på ølet, gir Bordeaux-fatet et mer vinøst preg. En kan også få god smak fra treverket, gjerne av vanilje, mener hun. – Det er en del som driver på med det nå, men det er veldig kostbart. Fatet koster svært mye å kjøpe, selv brukte fat, og så må ølet få ligge minst et halvt år. Men det er morsomt, sier Halvorsen. På Rygr Brygghus på Jæren står det eikefatlagrede ølet for under én prosent av totalvolumet, men det er det gøyeste de holder på med, mener daglig leder Sune Aabø Parker. – Dette er selve konfekten vår. Ølet er mellom 10 og 20 prosent, og en drikker det som en avec. Det appellerer særlig til øl-, akevitt- og whisky-kjennere, sier han. Bryggeriet har prøvd seg på ulike fat. Mest Jack Daniel´s whisky-fat, men også fra Jamaica black rum og det som i dag er verdens dyreste fat: Pedro Ximénez sherry-fat. – Whiskyindustrien støvsuger markedet for fatene. Lagres whiskyen på disse, kan de Brennev i ns f at hos Sa l i kat t Br ygger i i Stavanger. Fatlagret øl til mat  Mørke og alkoholsterke øl som er blitt lagret på brennevinsfat, kan være gode til sjokoladedesserter, kraftige oster eller til pepperbiff.  Syrnet øl er spesielt godt til feit og salt mat. Det meste med fløtesauser og sopp, eller spekemat og røkt kjøtt, passer godt.  Øl lagret på fat er ofte stabile og holder seg lenge. Mange av dem kan utvikle seg videre og blir enda mer komplekse med årene. Kilde: Vinmonopolet AS Fattyper og smak: Bourbonfat: Gir aroma av kokos og vanilje. Brennevinsrestene gir et litt parfymert og blomsteraktig preg. Sherryfat: Gir preg av fiken, rosin, valnøtter og mørk sjokolade. Maltwhiskyfat: Mer kornpreget smak som demper kokospreget fra nye bourbonfat. Kan gi røykpreg. Akevittfat: Krydrene gir smak, som pomerans, koriander og stjerneanis, men viktigst: karve. Romfat: Kan gi aroma som minner om alt fra lys sirup til muscovadosukker og svisker. Cognacfat: Preg av tørket frukt og krydder. Vinfat: Gir mindre preg, brukes ofte til syrning. Kilde: Vinmonopolet AS

1|2023 AQUAVIT 7 ta dobbel pris. Vi har hyrt inn fatagenter for å finne de beste fatene til oss, sier Parker. Risikosport På Wettre Bryggeri i Vettre har de spesialisert seg på surøl lagret i gamle Bordeaux- og bourbon-fat, mens de lagrer kvadruppel belgisk og imperial stout på akevittfat. – Vi bruker mange forskjellige fat. Ølet som ligger på eikefat får en helt annen karakter, og har vi tålmod til å la det ligge lenge nok, får det en ekstra dimensjon gjennom oksideringen. Det er morsomt å ta fram de gamle tradisjonene, sier Hans Ellef Wettre, vert hos bryggeriet. Daglig leder for Bådin i Bodø, Andreas Myrvold, mener lagring av øl på brennevinsfat til en viss grad er risikosport. – Om en bestiller fire like fat, er det nødvendigvis ikke noen av dem som får ølet til å smake likt. En vet aldri helt hva en får, det er for mange parametere å ta hensyn til. Samtidig er det spennende. Vi har eksperimentert med å blende øl som har vært lagret på ulike fat, med svært godt resultat, sier Myrvold. Samarbeid med Gullvåg Bryggeriet Nøisom i Fredrikstad bruker Jameson whisky-fat til lagring, og som hos de fleste andre går det i mørke, sterke øl som porter og barley wine, eller surøl. – Vi har en kettle sour til lagring nå. Det er moro å eksperimentere, men ikke bærekraftig i stor stil. Dette er først og fremst for øl-enstusiastene, sier Mikael Wenzell, daglig leder. Ok. Så langt har vi notert oss at å lagre øl på brennevinsfat er arbeidsomt, tid- krevende og fordyrende, og at ølet er for kjennere. Da er det vel ingen av de store bryggeriene som tar seg tid eller råd til å lage ølet, eller? – Det stemmer, det. Det er ressurskrevende og fordyrende, men vi har gjort det ved noen få anledninger, sier Kristian Berger, bryggeri-ambassadør ved E.C. Dahls i Trondheim. Den ene anledningen var da kunstneren Håkon Gullvåg fikk laget sitt eget øl i samarbeid med E.C. Dahls og amerikanske Brooklyn Brewery. En såkalt baltisk porter med en alkoholstyrke på 12 prosent og med en eim av terpentin. Etter lagring på Lysholm Linjeakevitt-fat ble 7000 liter av ølet tappet på 0,75 liters store flasker av champagne-typen, før de ble distribuert ut til vinmonopol over hele landet. Selvsagt med en etikett malt av kunstneren. n Hans E l l e f Wet t re hos Wet t re br ygger i i Vet t re. Dag l i g l eder Sune Aabø Par ker hos Rygr Brugghus på Jæren . Gründer bak F j ordfo l k Mi k robr ygger i , Tom Hara l d Jacobsen .

8 AQUAVIT 1|2023 Petter Bønsnes, regissør i Strix Televisjon, strekker seg bakover i stolen. Enkeltpersoner han har bitt seg spesielt merke i for året 1922? Han må tenke seg om. TEKST OG FOTO: SJUR HARBY Realityserien Farmen gjorde unna sin 18. sesong på TV2 i fjor høst. En seerfavoritt som hundretusenvis av nordmenn benket seg rundt fjernsynet for å få med seg. 14 deltakere flyttet inn på Li gård i Stange på Hedemarken. Sammen skulle de gjøre en tidsreise tilbake til året 1922. Også når det gjaldt mat og drikke. Potet og korn «Jeg vet hvor lei man kan bli av potet og korn. Også forstår jeg frustrasjonen rundt valg og hardt fysisk arbeid», sa programleder Niklas Baarli til journalistene ved Farmens sesongstart i fjor høst. 1920-tallets Norge var ikke for hvem som helst. Likevel, dette er tiåret da elektrisiteten gjorde livet lettere for mange og stadig flere fikk rennende vann innlagt. Og kost- holdsrevolusjonen? Ja, den tiltok i styrke utover i mellomkrigstiden, den også, og snudde opp-ned på hva folk burde spise. Næringsstoffer, hygiene og husholdningsregnskap ble tidens melodi i norske kjøkkener. 1920-tallet I 1920 var 37 prosent av den yrkesaktive befolkningen fremdeles sysselsatt i skog- og jordbruk, men arbeidsløsheten steg i takt med antall konkurser. Husmødrene merket at prisene steg og 1920-årene fikk derfor merkelappen «dyrtid». Mange gårdsbruk skiftet eiere etter tvangsauksjon og det kunne være smått stell for dem som klarte seg gjennom krisen. Streikebølgen skyllet over landet. Og, siden dette også handler om mat og drikke: Siden 1916 hadde det vært brennevinsforbud, som i perioden 1917-1923 ble forsterket av et hetvinsforbud. Det gjorde smugling og hjemmebrenning til en lukrativ geskjeft, men stimulerte også norsk fruktvinproduksjon. En av dem som eksperimenterte hjemme på kjøkkenet var kokebokforfatterinnen Henriette Schønberg Erken. Petter Bønsnes Petter Bønsnes er mannen bak mellomprogrammene i Farmen. Det var korte innslag som ga kulturhistorikerne en stemme og året 1922 et ansikt. Av et stort tilfang med film og fotografier, fag- og skjønnlitteratur, statistikk, aviser og reklame ble innslagene kokt ned til tematiske konsentrater på 4-6 minutter. Kulturhistorikere supplerte de originale kildene med kommentarer og utdypninger. Kosthold var ett tema, kriminalitet, helse og arbeidsliv andre. Selv skulle Bønsnes gjerne ha kalt serien «Tilbake til fortiden», men den forble uten tittel og innslagene gled sømløst inn mellom Farmen-episodene. SVART-HVITT I FINE FARGER HI STORIEFORTELLING Pet ter Bønsnes

1|2023 AQUAVIT 9 Vekke interesse – Formidling handler om å nå dem som i utgangspunktet ikke er interessert, sier han. Kontoret hans er som en liten hule med nedtrukne persienner. På skrivebordet hans står det store skjermer. – Nevner du ordet «historie», trekker mange ned gardinet og husker svette skoletimer som sneglet seg av gårde med årstall, hendelser og navn. Men alt handler om hvordan du legger frem stoffet og hvilke virkemidler du bruker. Og for Farmen handlet disse mellomprogrammene om å fornye serien. Den har rullet over norske tv-skjermer siden 2001. – Vi bestemte oss derfor for å produsere mellomprogrammer som formidlet faktabasert kunnskap om det aktuelle året. Det er Niklas Baarli som er gjennomgangsfiguren i programmene. Han er tids- typisk kledd og går ut og inn av scenene. I det ene øyeblikket snakker han til oss seere, i det neste til menneskene i filmmaterialet. Ved å legge til stemmesurr, musikk og hverdagsstøy gjøres historien nærværende. Enda tettere på menneskene kommer vi når autentiske filmopptak i svart-hvitt er kolorert og gjengitt i farger – Datidens mennesker levde i farger, sier Petter Bønsnes. – Det er lett å glemme når en ser gamle bilder og filmopptak. Egen sjanger Vi snakker om en egen sjanger av historieformidling. Om jeg husker filmen «Forest Gump» med Tom Hanks fra 1994? Jeg rister på hodet. Den bør jeg se, kvitterer han. Jo før, jo heller. Hovedpersonen er en ikke altfor smart fyr som vandrer gjennom nyere amerikansk historie, treffer kjente historiske personer som Elvis Presley og Lyndon B. Johnson. Han deltar i Vietnamkrigen og bor en periode i Watergate-komplekset i Washington. Forrest forteller historien sin til alle som vil høre. I Farmen gjør Niklas Baarli det samme. Han trer inn i historien i stedet for å kommentere den utenfra. Det finnes andre inspirasjonskilder også. The History Channel og serien «I was there», for eksempel. Også her går hovedpersonen ut og inn av historiske filmopptak eller nyinnspilte sekvenser. – Det er en måte å fortelle historien på, gjøre den nær og engasjerende, sier han. – Vi forteller historien på en underholdende måte. En person fra 1922 – Hvem jeg bet meg merke i? Petter Bønsnes kikker ut på dagen som skumrer hen. – kokebokforfatteren Henriette Schønberg Erken på grunn av hennes formidlingsevne og status i samtiden, tror jeg. Og Gunnar Knudsen, statsminister i to perioder, om enn ikke akkurat i 1922. Hans sosialpolitiske engasjement ble viktig for utvikling av den moderne velferdsstaten og hans rolle i debatten om konsesjonslovene. n Fakta om farmen: Farmen ble første gang vist på TV2 i 2001. Konseptet er at 12-14 mennesker skal bo på en gård uten moderne hjelpemidler, slik det var for hundre år siden. Farmen produseres av Strix Televisjon og gjorde unna sin 18. sesong høsten 2022. (Kilde: Wikipedia) FOTO: PE T TER BØNSNES Ni k l as Baar l i er mannen som tar os s med gj ennom Norge på 1920- ta l l et . Aune Sand for k l edd som kone på Enerhaugen i Os l o. Her sammen med programl eder Ni k l as Baar l i . FOTO: PE T TER BØNSNES Noen av innslagene fra høstens Farmen finner du her: https://norsk-akevitt.org/farmen/

10 AQUAVIT 1|2023 Litt fakta Ifølge SNL bor det det rundt 3,6 millioner mennesker i byen. Berlin ble grunnlagt i 1237, er enorm i utstrekning og flat som en pannekake. Elven Spree deler den i to. Nordmenn elsker byen. Litt historie Berlin var hovedstad i kongeriket Preussen inntil byen i 1871 ble opphøyet til rikshovedstad for hele Tyskland. Under siste verdenskrig ble Berlin i store deler jevnet med jorden og deretter delt i en østlig og en vestlig sone. Den raske gjenoppbyggingen i det nye Vest-Tyskland ble forklart som et «wirtschaftwunder», et økonomisk under uten sidestykke i Europa. Fødestuen Gjenreisningen var ikke bare av økonomisk art, men ga også byen ry som en fødestue for moderne arkitektur. I dag kommer det arkitekter og byplanleggere fra hele verden for å studere Berlin, som etter gjenforeningen igjen fikk status som Tysklands hovedstad. Mat og drikke Noen av verdens fremste museer finner du i denne byen og det hviskes om at Berlin har mer enn 2000 restauranter, hundrevis av kneiper og talløse pølseboder med spesiali- teten currywurst, dessuten pizzasjapper og gatekjøkken som selger Döner kebab. Berlin har alt, også i matveien. - Ikke glem varemagasinenes mathaller der det serveres småretter med tilhørende viner, øl eller snaps rett fra disken. Kaufhaus des Westen (KaDeWe) er i så henseende helt i særklasse. Dette er det Espen Smith, vår reisefører og kjentmann, som tipser om første kvelden. Skummende glass Ølet har jeg ikke nevnt, men også her har byen (selvfølgelig) et stort utvalg. Ved siden av de store industribryggeriene, serverer Berlin et mangfold av lokalt håndverksøl. Vi startet oppholdet i hotellets bar med et glass Berliner Weisse, et overgjæret øl av bygg og hvete som har, hevdes det, røtter tilbake til 1600-tallet. Ølet regnes som en lokal spesialitet for Berlin og Brandenburg og drikkes enten tilsatt bringebærsirup (rødt) eller myskesirup (grønt). Samme kveld la vi turen til tradisjonelle kneiper i sidegatene til Kurfürstendamm (eller Ku’damm på folkemunne), for til FIRE DAGER I BERLIN «Avreise er torsdag 26. januar», sto det i brevet. «Møt opp i god tid på flyplassen.» TEKST OG FOTO: SJUR HARBY Hva er det å si om Berlin? Det korte svaret er «alt» REI SEBREV Mes sen er sær l i g k j ent for s i t t ut va l g av mat og dr i kke f ra a l l e verdens h j ørner. Ber l i nerne vet å set te pr i s på ut va l get .

1|2023 AQUAVIT 11 slutt å havne på restaurant Shildkröte med svineknoke på tallerkenen. Og skummende ølseidler, selvfølgelig. Internationale Grüne Woche Det er mange grunner til å reise hit. Vi kom for å oppleve Internationale Grüne Woche (IGW), den grønne uke. Tradisjonen går tilbake til mellomkrigstiden og Weimar- republikken da landbruksmessen primært hadde et tysk publikum for øyet. Etter hvert vokste messen til og bli et internasjonalt møtested for reiseliv, mat- og drikke, men fremdeles kan du handle både traktor og levende fjørfe her. Det er en av verdens største messer hvor også Norge er godt representert med en paviljong. I år var det Trøndelag og Fjord- Norge (fra Rogaland i sør til Møre- og Romsdal i nord) som presenterte seg med reiseliv, mat og drikke. Dessuten restaurant og bar med norske spesialiteter på menyen. Gode sko Espen Smith anbefalte oss gode sko. Grüne Woche dekker tusenvis av kvadratmeter IGW 2024 For fjerde gang organiserte turoperatøren Elite travel en reise til Grüne Woche og Berlin med Norske akevitters venner og Espen Smith som reiseleder. Det er blitt en tradisjon og ny mulighet til å delta kommer i januar 2024. For annonsering, følg med i AquaVIT og på hjemmesidene våre. Espen Smith Reiseleder Espen Smith er ekspert på akevitt, øl og whisky, samt skribent, forfatter av flere bøker om mat og drikke. Dessuten underviser han vinkelnere, er kåsør og arrangør av kulinariske reiser. Espen Smi th . Hos brennev i nsprodusenten Mampe kunne v i smakset te vår egen gi n . Ber l i n er så mangt , i kke mi ns t god s temn i ng på den nor ske s tanden .

12 AQUAVIT 1|2023 fordelt på et utall av messehaller som innbyrdes er koblet sammen. Likevel får du fornemmelsen av å befinne deg i en labyrint der retningssansen forvitrer utover dagen. Vi ankom tidlig på dagen fredag, men selv da var det folksomt, ute som inne. Smaksprøver Mat og drikkeavdelingen er organisert etter nasjoner og med gater og kvartaler. Det er restauranter og utsalg, konsertscener og dansegulv. Hvor du enn går er det noen som rekker frem en smaksprøve, som roper på deg, frister deg, ler med deg og takker for handelen. Selv havnet jeg med italienske og franske pølser, samt et solid stykke parmesanost. - Det lønner seg å komme ut hit den siste dagen, sa Espen. - Da kan du fylle en koffert med godsaker for en slikk og ingenting. De ivrigste i reisefølget vårt fulgte rådet hans, mens vi andre brukte dagen etter eget hode og lyst. Da vi evaluerte turen søndag kveld, var det nettopp noe som ble trukket frem, nemlig den fine balansen mellom felles opplegg og tid til egne gjøremål. Folk var i det hele tatt svært fornøyd. Sider fra Egge I år var det ventet 440 000 besøkende i løpet av ti dager til messeområdet. Det er mange mennesker og i enkelte av hallene sto køene tidvis stille. Vi derimot var inviterte til den norske paviljongens restaurant hvor vi ble servert lunsj av Furset-gruppens kokker. Lars Ole Ørjasæter fra sekretariatet bestyrte baren og sørget for solid akevittfølge til maten. Ølet kom fra E.C. Dahls i Trondheim. Glemte jeg noe? Jada, sideren vi også fikk servert til maten. Norsk sider feirer sine triumfer over hele verden og til oss hadde de hentet frem flasker fra Egge gård i Lier ved Drammen. Halb und Halb Til slutt må jeg fortelle om besøket hos brennevinsprodusenten Mampe. Det er for en institusjon å regne i Berlin. Historien går tilbake til 1831 da koleraen herjet byen. Dr. Carl Mampe skapte sine «Bitter Tropfen», bitre dråper, en likør basert på bitre appel- siner og urter som botemiddel. Om den hjalp er tvilsomt, men en salgssuksess ble den. Vi derimot fikk blande vår egen gin da vi besøkte destilleriet på Tempelhofer Berg. Hvordan det smakte? Gudene vet. Jeg tilsatte destillater av eple og honning, mens andre prøvde seg med lavendel, sitron eller pepper. Ja, du kunne egentlig velge den smaken du selv ønsket for utvalget var stort. Frokost og utsjekk Alt tar en slutt, også fire dager i Berlin. Men det kommer flere muligheter. For til neste år inviterer Norske Akevitters Venner og Espen Smith medlemmer på ny tur til Berlin. Gudskjelov! n Flere bilder fra turen finner du her: https://norsk-akevitt.org/bildekavalkade-fra-berlinturen/ «Hvor du enn går er det noen som rekker frem en smaksprøve, som roper på deg, frister deg, ler med deg og takker for handelen» Mes se Ber l i n bl e re i s t på mi dten av 1930- ta l l et og rommer i dag 160 000 kvadratmeter med ut s t i l l i ngsha l l er. Det te er i nngangspar t i et ut mot Masurena l l ee. Al t -Ber l i ner B i er sa l on l i gger i en av s i degatene t i l Kur für s tendamm. Nor sk s i der høs ter aner k j enne l se i nternas j ona l t og var se l vsk revent dr i kke fø l ge på den nor ske s tanden .

1|2023 AQUAVIT 13 «Jernbanehotell» gir meg ingen treff når jeg googler. Først når det opptrer som del av et egennavn, slik som «jernbanehotellet Naskov» eller «jernbanehotellet Kalundborg» dukker det opp forslag. Av et eget slag Jernbanehotellene var av en helt egen kategori hoteller, gjerne sentralt beliggende på eller ved stasjonen. Ikke nødvendigvis så travle, men alltid et vindu til verden. Det var noe rastløst over dem, noe uforpliktende og anonymt. I Norge er det Grand Hotel Terminus i Bergen som ligger tradisjonen nærmest, men du må til Alvdal i Østerdalen for å fornemme det kontinentale i det lokale. Til Steien Hotel, eller som det egentlig heter: Steien Hotel og Skydsstation. Kl. 12.36: Toget ruller inn til Alvdal stasjon. Fra Oslo tar turen drøye fire timer med togbytte på Hamar. Rørosbanen følger trofast Glomma oppover Østerdalen fra Elverum. Denne oktoberdagen har høsten umiskjennelig meldt sin ankomst. Gult løv drysser når vinden puster på trærne. Hedvig Poppe, Steven Palmer og jeg venter på perrongen. TRADI SJON OG FORNYELSE STEDET ER VÅR STYRKE Alvdal har et av landets fineste stasjonsmiljøer og et eget jernbanehotell. Visste du det? TEKST OG FOTO: SJUR HARBY Ol i v i a B l uebe l l Poppe Pa lmer har ansvaret for k j økkenhagen . Her omk ranset av At l e Mi noth i f ra Anora , f ar Steven Pa lmer og mor Hedv i g Poppe.

14 AQUAVIT 1|2023 Alvdal Hva er Alvdal kjent for? Kjell Aukrust, selvfølgelig. Flåklypa, Solan Gundersen og Melvin Snerken har for all tid satt Alvdal på Norgeskartet. Aukrustsenteret forvalter denne arven videre. Googler du Alvdal får du vite adskillig mer. Slik som at det er her du finner Nord-Europas største canyon, Jutulhogget, eller at det har vært gruvevirksomhet her helt siden siste halvdel av 1600-tallet. Taubanen som fraktet malm fra Folldal gruver til Alvdal var 34 kilometer lang og i drift helt frem til 1970. Er du friluftsmenneske, må Alvdal være paradiset på jord med alle sine fjell og fiskevann. Kjentfolk Det finnes flere kjente alvdøler enn Kjell Aukrust. Visste du at skuespilleren Arvid Nilsen, ikke minst kjent for revyvisa «På Enerhaugen», forfatterne Ola Jonsmoen og Ivar Mortensson-Egnund og den indiskfødte filosofen Swami Sri Ananda Acharya, gjerne kalt Baral, hørte hjemme her? Baral slo seg ned på Tronfjellet og omga seg med et hoff av trofaste følgesvenner. Kanskje skal vi også nevne Arne og Hulda Garborgs Kolbotn ved Savalen. Det er et viktig stoppested i norsk kulturhistorie, selv om vi da har krysset grensen til nabokommunen Tynset. I årene mellom 1887 og 1896 bodde de mer eller mindre fast her oppe. Besøket Atle Minothi fra Anora stiger av toget og blir tatt vel imot av Poppe og Palmer. Sammen går vi de få skrittene over til hotellet. Det er en høyreist sveitserstilsbygning i to fulle etasjer og et romslig loft, reist i 1878, ett år etter Rørosbanens åpning. Driften varte til 1950-tallet, men så var det slutt. Gamle fotografier viser travelhet på gårdsplassen utenfor. Skulle du lenger enn til Alvdal, gikk turen til å begynne med videre til fots eller med hesteskyss, senere med buss. Eller rutebil, som de kalte det. Å reise ga tid til refleksjon. Forlatt Lenge sto Steien Hotel stengt og forlatt, inntil Hedvigs foreldre i 2010 forbarmet seg over den gamle trebygningen. De siste årene er den restaurert av lokale håndverkere og ligger der nå fin og nymalt omkranset av hotellhagen på tre kanter. Høyt over havet – Der ser du kjøkkenhagen vår, sier Hedvig og peker rundt hushjørnet. Atle strekker hals og aner noen solsikker bak et stakittHote l l et s hage var godt k j ent bl ant re i sende gj ennom Øs terda l en og er nå res taurer t . «Dette er nok et sted for voksne og nysgjerrige mennesker»

1|2023 AQUAVIT 15 gjerde. Innenfor venter intime stuer og en romslig spisesal. Vi plasserer oss på glass- verandaen. Utenfor vinduene snirkler singelgangene seg og et hvitmalt stakitt rammer inn det hele. Atle kommenterer naturen. Vi er 500 meter over havet. Hvem er gjesten? Det kommer kaffekopper og kakefat på bordet. Atle forhører seg og vil vite hvem hotellgjestene er. Finnes det en typisk representant? Det gjør det. Steven og Hedvig ser på hverandre og ramser opp merkelappene: Godt voksen, kultur- og naturinteressert, en som nok er opptatt av stedegen mat og drikke, men i dette tilfellet også kulturhistoriske hoteller. Det er folk som søker seg utenom alfarvei og turistfeller. Noe eldorado for barn er Steien Hotel imidlertid ikke. Dette er nok et sted for voksne og nysgjerrige mennesker. Politiken Folk fra den danske avisen Politiken hadde besøkt dem i forrige uke for å skrive om sykkelturisme i Østerdalen. De var begeistret. Rett og slett. Lokalt – Mye er basert på kortreiste råvarer, svarer Hedvig da Atle forhører seg om menyen. I arbeidsdelingen mellom de to er det Steven som står på kjøkkenet og Mor ten Pau l sen Fra Al vda l måt te fo l k i gaml e dager ta seg v i dere med vognskys s e l l er t i l fot s .

16 AQUAVIT 1|2023 hun som tar seg av spisesalen. Hjelp utover det tilkalles etter behov. – Her i Alvdal er det rikelig tilgang på vilt, elg, hjort og rein. Dessuten har vi mandelpoteter og ulike sorter rotgrønnsaker. Og selvfølgelig fisk fra de mange fjellvannene, særlig røye og ørret. Den tradisjonelle matkulturen i området er jordnær. Tradisjonen for rakfisk for eksempel, står sterkt her, som i mange fjellbygder ellers. Sopp og bær finnes det også rikelig tilgang på. Dessuten kjøkkenhagen. I gamle dager hadde hotellet egen nyttehage som lå der vi har parkert nå. Nå har den i stedet gjen- oppstått ved det lille lysthuset. Datteren Olivia skal selv bli gartner og har ansvaret for den. Men når du befinner deg i herdig- hetssone 7 sier det selv at det er ikke alt som kan dyrkes. Hvem kan skaffe? Foreløpig bestiller vi mesteparten av kjøttet fra Røroskjøtt og er veldig fornøyde med det. Vi synes det hadde vært å bruke flere lokale leverandører, men for å skaffe råvarene må vi etablere gode systemer for dette. – Stedet er vår styrke, sier Hedvig. Menyen Atle spør: – Jakter dere? De rister på hodet. Atle finner igjen både landbrukskommunen Alvdal og de uendelige skogene i menyen, men hva med menneskene? Steven, er ikke han engelskmann? En meny skal ikke bare speile stedet, men også folkene og vertskapet. Finner vi Yorkshirepuddingen, roastbeef, shepherd’s pie eller Cornish pasty noe sted? Han treffer bedre enn han er klar over. Hedvig kikker bort på Steven og forteller at han har vokst opp med farens slaktebutikker i Kent. – Slaktersønnen som kom til Alvdal, repliserer Atle høyt. Han tenker allerede i overskrifter. – Vi skal ikke være noe gourmetsted, fortsetter Hedvig. – Hos oss skal du finne god, hjemmelaget, gjerne tradisjonell kost. Ærlig mat, ikke noe avansert. Alvdal er ikke stedet for det. Frokosten serveres ved bordene og vi anretter små buffeter som folk kan forsyne seg av selv. Det reduserer både matsvinn og kostnader. Fordelen er også at folk blir sittende ved bordet, praten kan gå uten avbrudd. Det blir en helt annen ro over måltidet på denne måten. Du vet selv hvor urolig frokost- og lunsj- bufetter kan oppleves. Joda, Atle vet hvor urolig et restaurantlokale kan være når gjestene løper til og fra buffeten. Når hun forteller at de skriver opp hva gjestene får servert fra gang til gang, himler han lett med øynene. Hvilke spise- steder tar så godt vare på gjestene sine i våre dager? – Dere ligger tett på den tradisjonelle betydningen av gourmet, synes jeg, sier han. – Fine råvarer, god tilberedning, omsorg i detaljene. Det kan være en fordel at dere ikke selv kommer fra hotellbransjen. Det gir dere et friere spillerom. Tradisjon og fornyelse – Han oppsummerer det som er sagt de siste timene. Han forteller om nordmenns tradisjonelle begeistring for franske viner hver gang måltidet skal være noe ekstra. At vi i hele etterkrigstiden har manglet selvtillit for egne råvarer, brennevin, øl, fruktvin og mat. Skulle det være fint, måtte det være utenlandsk. Nå er det annerledes. Se bare på akevitt- revolusjonen. For 30 år siden fantes det bare noen få klassikere å velge mellom på Vinmonopolet og brennevinet hadde lav status utover julekveldsmiddagen. Steven Pa lmer Hedv i g Poppe At l e berømmer Hedv i g og Steven for hvordan de tenker l oka l e råvarer i nn i menyene.

– I 1833, sier han, – hadde Norge over 11000 gårdsbrennerier. Om kvaliteten var så som så, var det likevel et mangfold. Nå har vi igjenmangfold og kvalitet. Norge har opplevd en eksplosjon i både bryggerier og destillerier. Atles råd – Jobb sensorisk, sier han også. – Sørg for at det er en helhet i menyen, at dere har forslag til drikke når folk velger mat. Server det som kommer fra hjertet og som dere kan stå inne for. Og ikke glem den gode historien. Dette er jo Innlandet. Da må man jo både ha Hedmarks store akevitt Løiten og selvsagt Opland på menyen. Knytt maten og drikken tett sammen. Dette handler om å skape et konsept, noe folk kan drømme seg bort i når de besøker Steien. – Folk her foretrekker akevitt fremfor vin, sier Hedvig. Epilog Så gikk høsten, det ble jul og deretter nytt år. Atle gikk ut i pappapermisjon og i hans sted var det produktutvikler Morten Thyregod Paulsen hos Anora som fikk vårens meny til gjennomsyn. Jeg sendte over vårens meny fra Steien og ringte deretter om hans forslag til akevittfølge. – Jeg delte opp menyen i ulike retter og råvarer, i stedet for per meny, sier han. Det gjør det lettere for leserne å følge forslagene mine. Jeg har forsøkt å finne gode og robuste kombinasjoner som er sensorisk begrunnet, ikke bare basert på tradisjoner. Akevitt og øl fungerer mye bedre til matretter med sursøte smaker som syltede grønnsaker, sennep eller tyttebær fordi man ikke har syre-sødmeproblematikken som man har med vin. Den viktigste faktoren blir da balanse i smaksintensitet mellom mat og drikke, slik at ikke smaken av det ene overdøver det andre. Målet er at helheten skal fremstå som mer enn summen av delene. For akevitt handler det mye om balansen mellom styrken og karakteren på krydderpreget og avrundingen og fyldigheten fra fatlagringen. I tillegg kan sødme og alkoholprosent påvirke noe. Når det kommer til konkrete forslag henter jeg eksempler fra vår egen portefølje, sier han, – men det skjønner du vel. Jeg skjønner. n 1|2023 AQUAVIT 17 Velkomstdrink: EPLEGLØGG (evt. m/konjakk) – Her vil jeg umiddelbart foreslå å bytte ut konjakken med norsk akevitt, sier Morten. Da blir det eplegløgg med en god fatlagret akevitt med avrundet krydderpreg, for eksempel Fru Catharina Lysholm Aquavit eller Gammel Opland Aquavit Forrett: Her står det «ØRRET MED SYLTET FENNIKEL OG PEPPERROTKREM». Hva tenker han om den? – Til fisk trenger du en mildere akevitt med avdempet krydderpreg og med lett eller lite fatpreg. Litt elegant sødme som kan balansere mot den milde fisken og det syrlige og skarpe tilbehøret. Fru Catharina Lysholm Aquavit kan passe godt til denne, eller kanskje en dillbasert akevitt, for eksempel Gilde Sommer Aquavit Desserter: - MARENGS med ostekrem og sesongens bær. - « CRUMBLE» (eple eller rabarbra) med kanelkrem (cremefraiche). - KARAMELLPUDDING. - S JOKOLADEFONDANt med vaniljeis. – Dette er søte desserter, så da tenker jeg en fyldig, bløt og avrundet akevitt med balansert sødme som matcher fint med denne. Ofte vil en siste finish på sterkvinsfat gi denne effekten på akevitten. Mitt forslag her blir da Gammel Opland Edel Madeira, lagret først fem år på sherryfat før den får en finish på first fill Madeirafat som tilfører noter av tørket frukt, nøtter og toffee. Hovedretter: VILTKJØTT: - Kalvestek (eller hjort) med grønnsaker, ovnsstekte poteter og rødvinssaus (rødvinssausen vi serverer er litt søt). - Reingryte, potetmos, grønnsaker, serveres med tyttebær syltetøy og flatbrød. - Elgbourguignon serveres med potetmos og rotgrønnsaker. – Kalv og viltkjøtt er ofte magert kjøtt med et litt lettere tilbehør enn til for eksempel svinekjøtt. Til kjøtt er det viktig med fyldighetene man får fra fatlagringen. Her vil jeg gå for en akevitt med et dempet krydderpreg, et middels fatpreg og gjerne litt innslag av urter som harmonerer med viltsmaken. Lysholm Markens Grøde Aquavit smaksatt med pors og rognebær er en god representant for denne avrundede stilen. STORFEKJØTT: Oksegryte, potetmos og grønnsaker. Morten tenker seg om. – Oksekjøtt er kraftigere enn kalv og vilt, men ikke like kraftig som for eksempel ribbe. Middels krydder- og fatpreg vil fungere bra, sier han. Fyldigheten fra fatlagringen vil balansere fint mot den rike kjøttsmaken, mens det avrundede krydderpreget vil være en fin kontrast mot det milde og kremede tilbehøret. Gilde Fjøllmat Akevitt med lett røykpreg fra Stjørdalsmalt vil kunne her. SVINEKJØTT: - Svinenakke, nøttestek, rødkål, rosenkål med bacon, gulrøtter, ovnsstekte poteter og sjysaus. - Svinekjake kokt i øl fra Rørosbryggeri serveres med potetmos og rotgrønnsaker. – Når vi kommer til retter med svinekjøtt, gjerne med litt fett på, er vi virkelig på akevittens hjemmebane. Til svin trenger vi en klassisk fatlagret akevitt med balanse mellom krydder- og fatpreg som matcher fettet og rikheten i svinekjøttet og det smaksrike tilbehøret. Jeg foreslår en klassiker, Gammel Opland Aquavit. Eller for de som liker litt med sensorisk kontrast fra krydderpreget. Løiten Linie Aquavit. Da fungerer krydderpreget litt på samme måte som tanninene i rødvin. «Mye er basert på kortreiste råvarer»

18 AQUAVIT 1|2023 Alida Lånan ser meg rett inn i øynene der hun står i et værbitt kystlandskap. Taus. Kåpen hennes er velbrukt og levner ingen tvil om mange arbeidsdager. Bak henne ligger noen av e-husene hun har passet hele sitt liv. Jeg tipper at det er til glede for fotografen, museumsmannen Helge A. Wold, at hun har stilt seg opp med nysanket edderdun i den ene hånden og et par ærfuglegg i den andre. Dette er livet hennes. Dette er det universet han, fotografen, er kommet for å dokumentere. For ettertiden. Fotografiet handler ikke bare om egg, dun og en aldrende kvinne. I hendene hennes bor det generasjoners erfaring, yrkesstolthet og et levesett bestemt av ærfuglsesongen. Alle andre steder enn her ute på Vega ville Alida Lånan ha vært en annen. Fotohistorier fra Nord-Norge rommer mest hverdager. Det er noe den har til felles med Mats-Eric Nilssons bok om måltidets sivilisatoriske betydning. Likevel er det en betydelig forskjell på dem. Nilsson skrev en bekymringsbok på måltidets, på matkulturens og fellesskapets vegne. Helt siden jeger- og sankersamfunnets dager har vi mennesker delt maten. Først rundt bålet, senere ved bordet. Samling rundt grytene har gjort oss til mennesker. Men fremover? Hegstads bok, som denne omtalen jo skal handle om, utkom på tampen av fjoråret og markerte Tromsø Museums 150-års jubileum. Eller Norges arktiske universitetsmuseum, som det heter nå om dagen. Det er en praktfull bok om menneskenes liv nordpå i fotografiets tidsalder. Tekstene er korte og lar fotografiene snakke for seg selv. Det er leseren som skal se dem, ikke forfatteren. Hegstad har hatt nok å velge mellom. Universitetsmuseets fotosamling omfatter snaue 300 000 bilder tatt av amatører og profesjonelle. Den dekker hele landsdelen fra Helgeland til Varanger, fra Svalbard til samenes endeløse vidder. Nesten alle viser mennesker som gjør ting, ofte sammen med andre. Kanskje er det derfor mat og drikke så ofte dukker opp på bildene i utvalget hans. Enten direkte, slik som da festpyntede husmødre i 1961 samlet seg til etterpålag med smørbrødfat og kakerester på Seljestad på Finnsnes. Alle smiler og noen ler. Et par av dem rakk ikke å kaste forkleet før Ingrid Seljestad knipset bildet, så det ble nok tatt litt på impuls. Bak dem ser vi kjøkkenets skråskap i tidsriktig fargesetting med skyvedører. Og en benk med repatatex. Mer indirekte møter vi maten en tidlig vårdag på Tussøy i 1964. Snøflekker ligger fremdeles igjen i åssiden og havet strekker seg kjølig like inn i vika. Likevel, det er stoltheten over den nye Bucher tohjulsSveinulf Hegstad (f. 1955), historiker og fotoarkivar ved Norges arktiske universitetsmuseum. Han har i hovedsak arbeidet med sosialhistorie, bygningshistorie og fotohistorie, samt medredaktør/ forfatter til en rekke bøker. BOKOMTALE FEST FOR VOKSNE GUTTER Hvorfor tenker jeg på Mats-Eric Nilssons Måltidens magi. Om matbordets hotade gemenskap (2017) når jeg skriver om fotoarkivar Sveinulf Hegstads Fotohistorier fra Nord-Norge (2022)? TEKST: SJUR HARBY

1|2023 AQUAVIT 19 Longyearbyen , Sva lbard, j anuar 1973 . FOTO: HERTA LAMPERT, NORGES ARK I T I SKE UN I VERS I TE TSMUSEUM.

20 AQUAVIT 1|2023 traktoren vi først og fremst ser. Den er til å ta og føle på. Brødrene Hans og Svein Brox, begge med hatt, pløyer så å si fremskrittet ned potetåkeren sin på småbruket. Fårene ligger snorrette bak dem. Hans styrer den nye farkosten konsentrert, mens Svein med stort alvor styrer hesteplogen som enda ikke har fått sin avløsning bak tohjulingen. Men av alle bildene er det likevel Alida jeg biter meg merke i, som jeg ikke klarer å bla forbi uten å stoppe opp. Vet folk egentlig hvor mye arbeid som ligger bak en edderdunsdyne? At det kreves ett kilo dun for å fylle den og at et reir bare rommer rundt 15 gram? Jeg har det fra Wikipedia. Alida måtte derfor tørke tang til 60-70 reir for å skaffe tilstrekkelig med dun til denne ene dynen alene. Så snart ærfuglungene hadde forlatt ehuset (menneskelagde hus konstruert av drivved og/eller stein) samlet hun inn dunen, tørket og renset den, først grovt, deretter på dunharpe. Dette ene kiloet med dun kunne det ta opptil to uker å klargjøre før bruk. I 1978 var dette en årtusengammel tradisjon på sotteseng. Folk flyttet fra ærfuglen og øyene ute i havgapet og til slutt var det bare Alida og onkelen hennes igjen på Lånan, et utvær i Vega på Helgelandskysten. Da Alida stilte seg opp for fotografen denne dagen, skjedde det kanskje nettopp i visshet om at hun var den siste. At det etter henne ikke var noen som skulle føre den særegne ærfuglekulturen videre. Slik gikk det ikke, men det kunne ikke Alida vite. Er Hegstads bok også bekymret? Jeg vil ikke si det. Snarere er den en vakker og respektfull skildring av landsdelens folk, her og der med et sting av vemod og humor i seg. Men først og fremst er den en hyllest til menneskene og villkårene som har formet dem «Säger inte detta något väsentligt om vår tid?», skriver Nilsson før han forsetter: «Hur lätt vi stirrar oss blinda på matens detaljer – ned till minsta beståndsdel – och glömmer vad som en gång gjorde oss till människor. Att en måltid faktisk är något betydeligt større än vad som råkar ligga på tallriken.» Jeg tenker det samme når jeg ser det gamle serveringsfatet i fajanse fra Torsken på Senja. Knust, avskallet og reparert med metallkramper. Det forteller om en mentalitet så langt unna vår egen, men også om en tid som ligger oss så nær. n «Det er en praktfull bok om menneskenes liv nordpå i fotografiets tidsalder. Tekstene er korte og lar fotografiene snakke for seg selv» Søndags f red. E l vebakken i Ba l s f j ord, Troms 28 . 06 . 1964 . FOTO: I NGR I D HANSEN , NORGES ARK T I SKE UN I VERS I TE TSMUSEUM.

Selv om også de kan være trøblete å skaffe til veie, er det de mange private tapningene som er den store utfordringen. Private tapninger har eksistert lenge. Hvis vi begrenser oss til tiden hvor Vinmonopolet har eksistert som produksjonsbedrift (1922-1996) var det i hovedsak rederiakevittene som dominerte, selv om det fantes mange andre. Store bedrifter og ikke minst forsvarsavdelinger hadde egne akevitter og det hadde også en god del foreninger og organisasjoner. Det virker som om Vinmonopolet ikke har noen oversikt som viser hva de produserte gjennom sine 74 år som produksjonsbedrift. Da Arcus overtok ansvaret, ble det ikke bedre. Antallet privattapninger har økt, men oversiktenmangler. En tilleggsutfordring er det at mange av de nye destilleriene har begynt å produsere for private. På listen over disse er Atlungstad Håndverksdestilleri, Aurora Spirit Distillery, Brenne- vinsGrova, By Brenneri, Egge Gård, Inderøy Brenneri og Oslo Håndverksdestilleri. Og listen er sikkert lenger. For å nevne noen eksempler på slike private tapninger, kan jeg trekke frem de to akevittene Anne-Karine og Finn Pettersen har utviklet sammen med først Arcus, senere med Atlungstad Håndverksdestilleri. «Holmsbuakevitten» og «Bjødalsvatn Fatmodnet Akevitt» er laget i svært begrensede opplag. De har fått produsert fire batcher av begge akevittene, og har du kommet med på deres kontaktliste, så får du tilbud om å reservere flasker. Kun Privaten Café i Holmsbu skal så vidt vites ha «Holmsbuakevitten» i hyllene for servering til gjester. Tilbake i 2003 fikk Revierhavnen Båtforening på Hoved- øya produsert «Ankerdram» hos Arcus. Det ble laget to utgaver, en nummerert og en unummerert. Det var bare foreningens medlemmer som fikk tilgang på akevitten. Norske Akevitters Venner Lillehammer og omegn har sin egen vri; «Linjeakevitt fra Mjøsa» og «Linjeakevitt fra Vågåvatnet» er «hjemmeproduserte» akevitter i den forstand at det er kjøpt akevitter med en viss stedtilhørighet på Vinmonopolet som så er blandet sammen til disse to spesielle variantene, og det finnes kun 25 flasker av hver av dem. Aurora Spirit Distillery har laget mange private tapninger de siste årene. «Målselv Lodge Aquavit» og «Ringjord Jubileumsakevitt» er eksempler, den første laget for et hotell og den andre for en elektrisk forretning. Egge Gård laget i 2018 «Gussi Aquavit» i samarbeid med en gruppe hoppentusiaster for å markere at det var 30 år siden Ole Gunnar Fidjestøl ble verdensmester i skiflygning. Erfaringen er at det går an å snakke med noen av destilleri ene om hva de har laget. Da vil de som regel har oversikt over sine siste produksjoner. Det mest effektive er nok å ha tentaklene ute i akevittmiljøet. Facebook-siden «Akevittsamlere» bringer frem en del av de private tapningene. Det samme skjer gjennom auksjonene Blomqvist i Oslo holder for Vinmonopolet. Og ikke minst ved å være aktiv i Norske Akevitters Venner. Da er det mye informasjon som kommer frem. Det krever tid og opp- merksomhet å følge med i alt som foregår, men det betaler seg hver gang en sjelden flaske dukker opp og kommer på plass i samlingen. n SAMLERHJØRNET Det norske akevittmarkedet vokser, og med det virker det som om antallet private tapninger også øker. Akevittsamlere vil ha størst mulig bredde i sine samlinger, og da er det ikke nok med alle akevittene som selges gjennom Vinmonopolet. TEKST OG FOTO: PER-ARNE SKOGSTAD 1|2023 AQUAVIT 21

22 AQUAVIT 1|2023 Nylig besluttet presidentskapet å nedsette et eget akevitt- og brennerihistorisk utvalg. Hensikten er å dokumentere, samle, forske og formidle på den norske akevitthistorien. – Hvorfor er dette arbeidet viktig? – Dette en næring som historisk har gått fra stort mangfold til flere tiår med monopolsituasjon, før vi igjen opplever en rivende utvikling med tallrike aktører. Mange av dagens akevitter er tuftet på historiske røtter. Ved Atlungstad Brenneri er det allerede gjort mye med historien. Her har omfanget naturlig nok vært begrenset til Innlandet, men dette er jo en nasjonal historie. Fremover bør vi derfor løfte blikket og etablere en bredere, nasjonal forankring som også inkluderer andre deler av landet og byer som Bergen, Trondheim, Stavanger, Drammen, Moss og Oslo. Norsk brennerinæring, akevittforedling, mat- og drikketradisjoner var mye av grunnlaget for etableringen av Norske Akevitters Venner i sin tid og det er helt naturlig at foreningen tar et initiativ til å få dokumentert røttene. Ikke bare for historiens egen del, men også fordi den er et grunnlag for fornyelse basert på vår tids behov og trender. – Hvem skal med? – Historie er en verdi i seg selv og vi ser at den engasjerer. Mange av våre medlemmer er både interesserte og kompetente på området. Museumsfolk, faghistorikere, lokalhistorielag og arkivarer må med og kunnskapen bør populariseres og formidles gjennom artikler i AquaVIT, men også som foredrag og kåserier. På lengre sikt kan større publikasjoner være aktuelt. Det er naturlig at Atlungstad Brenneri får en posisjon i dette arbeidet. – Hvordan skal dette foregå? – Tja, det er jo begrenset med midler og det tilsier at mye må skje som dugnad. I Norske Akevitters Venner har vi en tradisjon for arbeidsutvalg som er underlagt og rapporterer til styret. Et «akevitthistorisk utvalg» skal være et rådgivende organ med få medlemmer som skal besørge en hensiktsmessig organisering innenfor foreningen. Minst ett av medlemmene bør har tilknytning til styret. Utvalgets mandat blir å bygge opp, legge årlige planer, motivere og styre et bredest mulig nettverk av interesserte medlemmer. Altså folk som dokumenterer, samler og skriver lokalt rundt i landet. Kanskje blir det et landsdekkende nett av lokale «korrespondenter» som kan arbeide med historien? Vi ser gjerne at interesserte medlemmer melder seg, jo før jo heller. Jeg ser for meg at arbeidet organiseres både gjennom fysiske møter og nettmøter og at vi, særlig i oppstartsfasen, vil trenge midler til organisering og iverksetting, avslutter Hage. SIDEN SI ST NYTT AKEVITT- OG BRENNERIHISTORISK UTVALG ETABLERT – Vi merker jo tydelig både en interesse og et engasjement for den norske brennerihistorien, sier Ingvar Hage, tidligere president i Norske Akevitters Venner. TEKST: SJUR HARBY En av oppgavene blir å samle relevant litteratur til det som kan bli et akevitt- og brennerihistorisk bibliotek på Atlungstad. Hva finnes ute blant medlemmene våre av slikt? For eksempel av jubileumsberetninger fra brennerier. Sitter du med materiale som kan ha interesse? Meld oss om hva du ønsker å donere til post@norsk-akevitt.org

aquavitdigital.no

Made with FlippingBook

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy