10 / 20
10
AQUAVIT
1|2014
n
GRUNNLOVSJUBILEET
«For embedsgaardene paa landet rummet
i slutningen av 18de aarh. og fremdeles i
den tidsalder, som her foreligger, en stor
– for ikke at si den største – del av landets
høieste dannelse og av de sterkest drivende
kulturkræfter i landet. Hvad der fra dem
er utgaat av vækkende aandelig oplysning,
av veiledning i alt offentlig og kommunalt
stel, av kunnskapsmeddelelse om haand
verk og jordbruk og anden praktisk bedrift,
kan bedre anes end paavises», skriver
kunsthistorikeren Carl Wille Schnitler i
boken
Slegten fra 1814
. Amtmannsgården
Stenberg på Østre Toten er en relikvie fra en
tid langt borte fra vår egen.
Vemod
Visst er det vemodig lesning å følge de ugifte
søsknenes siste år på Stenberg, det moderne
gårdsanlegget som ved en slags skjebnens
ironi ble akterutseilt i samfunnsutviklingen,
som til slutt ble assosiert med møllkuler og
gamle peppermøer, med sparsommelighet
og forfall, som mistet mesteparten av sitt
innbo på en auksjon i 1902, men som ble
fredet av en forutseende riksantikvar (Harry
Fett) i 1923 og kjøpt av Toten museumslag
i 1934. Nå er gården vekket varsomt opp
igjen. Bygningene er restaurert, den 30 mål
store engelske landskapsparken er skjøttet,
og i fjor utga Stiftelsen Toten økomuseum
og historielag oppskriftsamlingen som amt-
manninne Ditlevine Weidemann og hen
nes døtre Ingeborg Marie, Nahyda og
Amalie etterlot seg.
Spinnesiden
Ikke bare kommer vi familien tettere inn på
livet, men gjennom denne boken trer også
spinnesiden på Stenberg frem i lyset. For
mens amtmannen selv, Lauritz Weidemann,
i kraft av å delta i Riksforsamlingen på
Eidsvoll, fikk sitt navn meislet i stein, sank
minnet om Ditlevine og hennes døtre ned i
folketradisjonen. Altfor ofte har kvinnene
forsvunnet ut kjøkkendøren på denne
måten, mens mennene med sine karrièrer
og livsverk er hyllet av både samtid og
ettertid. En samling med matoppskrifter
handler i dette tilfellet derfor ikke bare om
mat og ernæring, om skikk og bruk eller
kulturhistorisk kuriosa, men like mye om
kvinners ansvar og plikter, om organisering
av en omfattende og krevende husholdning,
om økonomisering med råvarer og
arbeidskraft og om stolthet og æresbegreper
knyttet til hus og hjem. «Mange ganger
i årenes løp», skrev journalisten Ulla
Meyer i boken
Norske mødre
, «når jeg har
beskjeftiget meg med kjente folks vita, har
det slått meg at mødrene liksom er blitt
rent borte, er forsvunnet fra landskapet så
å si; det er så en kunne bli fristet til å tro
at en flerhet av våre berømte landsmenn og
-kvinner var kommet til verden uten mor».
Forstår vi dem rett?
Gamle matresepter lar seg ikke uten videre
oversette til moderne forhold. «Da vi startet
arbeidet med oppskriftene, ble vi ganske
forvirret over skrivefeil, mulige tolknings
feil av råvarer eller andre navn», skriver for
fatterne innledningsvis i boken. For hvem
kan vite at «paasteg/posteg» er det samme
som en paté, og at «ratafia» er en sval drikk
med vodka, vin, sukker, bær eller urter?
Skal vi yte menneskene og kulturarven
rettferdighet, er vi derfor avhengig av at det
finnes fagfolk som er fortrolig med tiden,
med språket og forholdene oppskriftene ble
til under. Det er tilfellet med Amtmanninnen
og hennes døtre.
«HELLERLITTFORLITE
ENNLITTFORMEGET»
BESØK
STENBERG PÅ
ØSTRE TOTEN
Amtmannsgården Stenberg
er i dag et friluftsmuseum
som viser 1800-tallets
byggeskikk og sosiale forhold
på Toten. Tunet ligger omgitt
av en park og av åker og eng.
Foruten hovedbygningen fra
1790-tallet består anlegget av
elleve forskjellige hus, samt
en nesten 30 mål stor park i
engelsk landskapsstil. Anlegget
står stort sett uendret fra før
Lauritz Weidemann døde i 1856.
Interiører i hovedbygningen og
drengestua er delvis intakt fra
Weidemanns tid. Amtmannens
døtre, Amalie, Nahyda og
Ingeborg, bodde her sammen
med broren Hannibal, alle
ugifte, til den sistlevende,
Amalie, solgte gården til
gårdbestyreren Jens Stenberg
i 1899. Familien Weidemann
ligger gravlagt på det private
gravstedet bak låven. Mer
informasjon finner du på:
mjosmuseet.no/
museene/stenberg
n
Visst er
Amtmanninnen og hennes døtre
en kulturhistorisk kokebok, men like mye handler den om
embetsmannsstatens vekst og fall, filtrert ned på en familie.
TEKST OG FOTO: SJUR HARBY