Background Image
Previous Page  4 / 20 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 4 / 20 Next Page
Page Background

4

AQUAVIT

1|2014

gjøre seg godt i samlingene på Atlungstad

Brenneri. Samtidig er dette så skjøre

saker, at den kanskje bør oppbevares i et

arkiv. Grue filosoferer høyt om bokens

videre liv, mens vi andre forsøker å få en

mening ut av ordene. – Se hit, sier fotograf

Eva Brænd. – Litt opp med haken og bikk

forsiktig på boken. Takk! Det blitser i

rommet.

Opplysningstiden

Det var i februar 1770 at Chrestiane

Hedewig Christensen satte seg til skrive-

bordet, og det skjedde i den lille sjøfarts­

byen Kristiansand. Det var før vi fikk

trykte kokebøker i Norge, det var opp­

lysningtid og kanskje hadde hun lest

om Anna av Sachsen som på slutten av

1500-tallet var én av Europas fremste

akevittprodusenter. Den samme Anna skal

ha hatt et stort kjemisk laboratorium

til disposisjon der hjemme i Dresden, og

det ble sagt at hun hadde fire kjeler som

kontinuerlig brant råsprit og destillater.

Ingrediensene var både mange og merke­

lige, sett med dagens øyne, og best ble

resultatet om akevittene ble fremstilt av

innsamlet morgendugg. Kan hende hadde

hun også hørt nyss om Christopher Blix

Hammer på Melbostad, Gran på Hade­

land, som oppfordret norske bønder til å

brenne selv. Vi vet det foreløpig ikke, men

at Chrestiane var en velorientert kvinne

med store kunnskaper, er hevet over tvil.

Christiane Hedwig

Men hvem var hun? Brødrene Moe rister

forsiktig på hodet og sier at for dem er

hun ukjent. Hvem kan vite noe om det

som skjedde for snart 250 år siden? Der­

for ringer vi til historiker og tidligere

direktør ved Vest-Agder fylkesmuseum,

Jan Henrik Munksgaard i Kristiansand.

Han svarer straks bekreftende at jo,

Chrestiane er ingen ukjent dame der i

byen. Hun ble født i 1751 og giftet seg

20 år gammel med Daniel Isaachsen,

én av landets rikeste menn. Samme år

som bryllupet sto, overtok han farens

forretninger og skal på det meste ha hatt

21 skip som seilte i Middelhavet og på de

Vestindiske øyer. Hun hadde altså god

tilgang på urter og råstoffer som ellers

kunne være vanskelige å få fatt i. Hva mer

vet vi? Jo, hun dør i 1798, 47 år gammel.

Da var syv barn satt til verden, den siste

puljen kom i 1779, trillinger som alle var

døde innen to dager. Ektemannen var fra

seg av sorg og skrev til felles slekt og

venner at det hadde «behaget forsynet»

å bortkalle hans kone Christiane Hedwig.

For Julius Moe gir disse opplysningene

mening, og i en senere e-post foreslår

han en eierrekke til boken som vi skal

stifte bekjentskap med. Men først må vi

vite hva som står i boken, og vi har derfor

levert den inn til avskrift hos Statsarkivet

i Hamar og Inger-Karin Martinsen. I neste

nummer ser vi nærmere på oppskriftene

og hva teksten ellers kan fortelle om tiden

og akevitten. Følg med!

n

GIVERE OG GLAD MOTTAKER

: F.v.: Johan Julius Moe, president Per Harald Grue og Jørgen Just Moe.