4
AQUAVIT
1|2014
gjøre seg godt i samlingene på Atlungstad
Brenneri. Samtidig er dette så skjøre
saker, at den kanskje bør oppbevares i et
arkiv. Grue filosoferer høyt om bokens
videre liv, mens vi andre forsøker å få en
mening ut av ordene. – Se hit, sier fotograf
Eva Brænd. – Litt opp med haken og bikk
forsiktig på boken. Takk! Det blitser i
rommet.
Opplysningstiden
Det var i februar 1770 at Chrestiane
Hedewig Christensen satte seg til skrive-
bordet, og det skjedde i den lille sjøfarts
byen Kristiansand. Det var før vi fikk
trykte kokebøker i Norge, det var opp
lysningtid og kanskje hadde hun lest
om Anna av Sachsen som på slutten av
1500-tallet var én av Europas fremste
akevittprodusenter. Den samme Anna skal
ha hatt et stort kjemisk laboratorium
til disposisjon der hjemme i Dresden, og
det ble sagt at hun hadde fire kjeler som
kontinuerlig brant råsprit og destillater.
Ingrediensene var både mange og merke
lige, sett med dagens øyne, og best ble
resultatet om akevittene ble fremstilt av
innsamlet morgendugg. Kan hende hadde
hun også hørt nyss om Christopher Blix
Hammer på Melbostad, Gran på Hade
land, som oppfordret norske bønder til å
brenne selv. Vi vet det foreløpig ikke, men
at Chrestiane var en velorientert kvinne
med store kunnskaper, er hevet over tvil.
Christiane Hedwig
Men hvem var hun? Brødrene Moe rister
forsiktig på hodet og sier at for dem er
hun ukjent. Hvem kan vite noe om det
som skjedde for snart 250 år siden? Der
for ringer vi til historiker og tidligere
direktør ved Vest-Agder fylkesmuseum,
Jan Henrik Munksgaard i Kristiansand.
Han svarer straks bekreftende at jo,
Chrestiane er ingen ukjent dame der i
byen. Hun ble født i 1751 og giftet seg
20 år gammel med Daniel Isaachsen,
én av landets rikeste menn. Samme år
som bryllupet sto, overtok han farens
forretninger og skal på det meste ha hatt
21 skip som seilte i Middelhavet og på de
Vestindiske øyer. Hun hadde altså god
tilgang på urter og råstoffer som ellers
kunne være vanskelige å få fatt i. Hva mer
vet vi? Jo, hun dør i 1798, 47 år gammel.
Da var syv barn satt til verden, den siste
puljen kom i 1779, trillinger som alle var
døde innen to dager. Ektemannen var fra
seg av sorg og skrev til felles slekt og
venner at det hadde «behaget forsynet»
å bortkalle hans kone Christiane Hedwig.
For Julius Moe gir disse opplysningene
mening, og i en senere e-post foreslår
han en eierrekke til boken som vi skal
stifte bekjentskap med. Men først må vi
vite hva som står i boken, og vi har derfor
levert den inn til avskrift hos Statsarkivet
i Hamar og Inger-Karin Martinsen. I neste
nummer ser vi nærmere på oppskriftene
og hva teksten ellers kan fortelle om tiden
og akevitten. Følg med!
n
GIVERE OG GLAD MOTTAKER
: F.v.: Johan Julius Moe, president Per Harald Grue og Jørgen Just Moe.