3 / 20
3|2009
AQUAVIT
3
MAT- OG DRIKKEKULTUR
n
n
MAT OG DRIKKEKULTUR
DET ER NOK ØL DU FORBINDER
MED HUMLE. MEN PLANTEN
HAR TRADISJONELT HATT FLERE
ANVENDELSESOMRÅDER ENN DEM
VI TENKER PÅ I DAG.
TEKST OG FOTO: SJUR HARBY
Humle (Humulus lupulus L) finnes nesten
over alt i Norge, og mange forbinder den
nok fremdeles med århundreskiftets svale
sveitserstilsverandaer. Hver vår skyter
den opp av bakken i rekordfart, opptil 18
cm i døgnet kan den vokse. Ranker på fem
til seks meter er ikke uvanlig. Hele som-
meren gir den skygge for solen og kler
verandaen i grønt. Den tilhører hampe-
familien, bladene er håndflikede og vok-
ser motsatt av stengelen. Både stengel og
blad er dekket av stive, nedadrettede hår,
som sørger for at planten får feste og ikke
sklir ned igjen i sin klatreiver. Om høsten
har hunnplanten kongleliknende blom-
ster. Det var anvendelsen av disse som
gjorde at den tidligere ble dyrket i egne
humlegårder. Når vinteren kommer, vis-
ner planten ned igjen og samler krefter til
neste vår. Unge skudd kan spises som as-
parges. Damp dem i 10 minutter og server
med en klatt smør eller fløte.
Søvndyssende
Lars Ole Ørjasæter skriver i en artikkel på
NAV
s hjemmesider at humle «brukes både
som maserat og destillat for avrunding
av produkter som bitter, genever, gin og
akevitt».Humleogalkoholerimidlertidlite
kjent i norsk folketradisjon utover ølbryg-
gingen. Derimot heter det fra Drangedal i
Telemark at en laget humlevann av blom-
stene. Vannet virket lindrende på hoste og
halsvondt. Mot søvnløshet skulle den også
virke. Blomstene ble da sydd inn i et pute-
var og lagt under hodeputen. Fra Uvdal i
Buskerud fremheves duften av humle som
svært søvndyssende. Samme virkning får
den om du trekker te av blomstene. En til
to teskjeer holder, du slår over kokende
vann og siler etter 15 minutter.
Legen og medisinalhistorikeren Ingjald
Reichborn-Kjennerud (1865–1949) nevner
i et skrift fra Borgarsyssel Museum i
Sarpsborg dessuten at humlen også skal
rense leveren og ellers virke urindrivende.
Henrik Harpestreng, død i 1244, hevdet i
sin legebok at humle sammen med hon-
ning og vann virket godt mot «lårverk».
Til brødbakst
Men humlen gjorde også nytte som
hevemiddel i brøddeigen. «Vi tok en liter
vann eller to, kokte dem (blomstene) til de
ble godt utkokt, silte av det tynne – det var
omtrent en liter, rørte i litt rugmel, helte
det på flasker og korket godt, satte dem på
et frostfritt sted. Når vi bakte kakebrød,
tok vi en kopp av dette og lunket litt på det,
hadde i litt mel og en skje sukker, lot det
stå, så begynte det å gjære og æse», fortelles
det i en nedtegnelse fra Åmot i Modum.
Over hele landet
I dag vokser humle fra Lindesnes i syd til
Nordland i nord. Best trives den i steinurer
og blant fuktig kratt. Verdifull har den
vært i uminnelige tider. Frostatingsloven
nevner den i 1200-årene, mens skriftlige
kilder i Tønsberg trekker den frem i 1447.
I 1600-årene gjentas påbudene om dyrk-
ing av humle ved alle gårder. Produksjon
for salg og hjemmelig bruk fortsatte like
opp til våre dager. Men så var det slutt og
humlen ble innhentet av dikterens ord:
Der staar en Sødme endnu i mit Sind,
af Humle i Sol og Sommervind,
en Duft saa liflig og bitterlig Sød.
Men Humlehavernes Tid er død.
Les også Lars Ole Ørjasæters artikkel om
humle og ølbrygging på
NAV
s hjemmesid-
er.
n
DER
STAAR EN
SØDME
ENDNU
I MIT SIND