4 / 20
4
AQUAVIT
3|2012
n
PORTRETTET
MEN BAKOM
SYNGER SKOGENE
– DET ER HER, SIER ANN MERETE FURUBERG,
LEDER AV NORSK BONDE- OG SMÅBRUKARLAG.
– DET DER ER DØRA TIL MORA MI. VELKOMMEN.
TEKST OG FOTO: SJUR HARBY
un rekker hånden frem.
– Du får gå inn så lenge. Jeg
sitter i telefonen. Nationen
har ringt meg. Det er jord
bruksforhandlinger. Staten
legger frem tilbudet sitt på mandag. Det
kommer til å ta litt tid, men du skal vel
ikke av gårde igjen sånn med en gang?
Hun fortsetter der hun slapp i telefonen,
og det handler om prisen på kraftfor.
Furuberg har ingen forståelse for at
det skal bli billigere å fore husdyr med
importvare, når landet gror ned utenfor
døren. Lange resonnementer avløses av
korte betraktninger om landbruk, liv
og helse. – Vi må ta inn over oss at det
er en matvarekrise i verden, sier hun.
– Med en oljesmurt økonomi merker vi
lite til det foreløpig, men andre steder
er konsekvensene av den allerede høyst
nærværende. Dessuten, hvor mye kjøtt
skal vi egentlig proppe i oss? Omsider
takker hun for praten, kommer inn og slår
seg ned i lenestolen.
To sider av samme sak
– Jeg kjenner Anne-Lise Mellbye godt,
bare så det er sagt. Hadde jeg ikke et
avklart forhold til norsk akevitt tidligere,
fikk jeg det i alle fall gjennom henne.
Det var uunngåelig. Fordelen med Anne-
Lise er hennes evne til å se helheten.
«Norsk akevitt» er ingen selvfølge, men
forutsetter at vi har et landbruk som kan
levere råvarene. Den krever kunnskap,
den representerer en tradisjon og en
kontinuitet og den bidrar til at vi i juli og
august kanse endeløsepotetåkreblomstre.
Alt henger sammenmed alt. Lys i vinduene
på bygda og akevitt til juleribba er to sider
av samme sak. Hun tar en kunstpause. –
Har du noen gang kjørt over elvebankene
langs Glomma i skumringen når potetene
blomstrer? Jeg rister på hodet. Langs
Mjøsa, ja, langs Glomma nei. Hun tar ikke
notis av svaret, men fortsetter med åkre
som gløder i den blå timen og konkluderer:
– En flaske akevitt er summen av at mange
trekker i samme retning. Det er så lett å ta
ting for gitt. At «Norsk akevitt» er blitt en
beskyttet betegnelse, er et sunnhetstegn.
Gratulerer! Hun ser seg om, trekker håret
inn bak øret, ser på meg. Og venter.
Agitatoren
– Vi har en plikt til å brødfø oss selv på
basisprodukter, sier hun. Vi er tilbake i
landbrukspolitikken, selv om Nationen
har lagt på røret. – Vi vet at klima
endringene vil føre til mer tørke og flom.
Vi vet at verdens befolkning øker kraftig.
Det sier seg selv at vi ikke kan basere
hele vår matvareforsyning på import
alene. Hun stopper et øyeblikk, før hun
utbryter: – Stortinget har vedtatt at vi
skal øke matproduksjonen. Da trenger vi
flere bønder, ikke færre. Kan du begripe at
dette må inn med teskjeer?
Småbrukarlaget
Det var i 2010 at Ann Merete Furuberg
ble valgt til leder av Norsk Bonde- og Små
brukarlag. Før det var hun fylkesleder i
Hedmark og kunne også notere seg 12 år
som gruppeleder i Senterpartiets fylkes
tingsgruppe. Men hennes profesjonelle
bakgrunn omfatter også en doktorgrad
fra Norges Landbrukshøgskole, en rekke
internasjonale verv og oppdrag, lang orga
nisasjonserfaring og en rekke styreverv.
«Hvis ikke Slagsvold Vedum leverer, blir
det knalltøft å komme hjem til Hedmark»,
var meldingen fra Furuberg i Nationen,
da det ble kjent at han skulle ta over
som landbruksminister etter Lars Peder
Brekk på forsommeren. «Han kom inn i
fylkestinget som en slarkete unggutt og
var nesten som Bambi på isen», fortsatte
Furuberg, som lett truende lovet å gjøre
sitt for at han leverer gode varer til rett
tid. Kanskje husker du henne også fra
2010, da rovviltdebatten gikk høyt. I
august det året var 90 tikker forsvunnet
bare i Grue kommune, trolig som følge av
herjingene til bjørn og gaupe. Furubergs
egen opptelling viste at 31 sauer manglet
i flokken. Det rovdyrsikre gjerdet fungerte
ikke, bøndene fortvilte, og i august samme
år inviterte hun statsminister Jens
Stoltenberg til Finnskogen, slik at han
med egne øyne kunne se hvordan det sto
til. Samtidig krevde hun en krisetelefon
for dem som var rammet av rovdyrenes
herjinger. – Skadeomfanget varierer fra
år til år, men mange er berørt av rovdyr
politikken. Det gjør like vondt hver gang vi
finner en ihjelrevet sau. Dette handler ikke
bare om økonomiske tap, men om dyr som
lider og om vilkårene for en hel næring. Vi
møter et storsamfunn som i løpet av en
generasjon har beveget seg langt unna