6 / 36
6
AQUAVIT
4|2014
– Oppskriftene er nok ikke sugd av eget
bryst, fortsetter Karlsen. – Slike resept
bøker var slett ikke uvanlig i samtiden,
med de fleste av dem stammer fra
apotekere.
Folkelige reseptbøker
– Det som skiller Chrestiane Hedewigs bok
fra apotekerens, er hennes – skal vi si litt
slumsete – gjengivelse av ord og begreper,
samt at boken inneholder mer enn bare
botemidler til medisinsk bruk. Hun var
åpenbart ikke skolert i latin, og har skrevet
av plantenavn og latinske ord og uttrykk
etter eget forgodtbefinnende. En apoteker
ville ha vært langt mer nøyaktig. I eldre
tid var det han som var kjemikeren i
samfunnet, og vi har bevart en del slike
bøker etter norske apotekere. Frem til
1500-tallet ble reseptbøker som denne ned-
tegnet på latin, men deretter gjør de
nasjonale språkene seg mer gjeldende,
trolig som følge av reformasjonen og
klostervesenetsoppløsning.På1700-tallet,
og da er vi i opplysningstiden, dukker det
opp praktiske kjemibøker på nasjonale
språk, myntet på et større publikum. For-
fatterne kunne være både alkymister og
apotekere. Det er nok én av disse som er
Chrestiane Hedewigs inspirasjon og for-
bilde, og jeg synes jeg drar kjensel på
A. B. Martinis
Der geschickte und wohler
farne Brandwein-Brenner
, som utkom i Leip-
zig i 1745. Men også i disse bøkene var
ingrediensene gjengitt på latin, men
Chrestiane Hedewig har forvansket og feil-
stavet dem. Men bevares, dette er et
interessant dokument, ikke minst kultur
historisk.
Ingen alminnelig kvinne
– Men, lar reseptene seg følge? – Jada,
men de vil oppleves som ufullstendige for
den som ikke har bakgrunnskunnskap. De
er skrevet som huskelapper for folk som
vet og forstår hva de skal huske. Det vil si
at du selv må stå i tradisjonen for å kunne
gjøre deg nytte av det som står beskrevet
her, men la meg fullføre det med boken
som kulturhistorisk dokument. Den for
teller jo mye om Chrestiane Hedewig selv.
Det første den vitner om, er at hun ikke
var en alminnelig «klok kone» som støpte
i bly og fremsa uforståelige, magiske
formularer for å kurere folks lidelser.
Når reseptboken inneholder oppskrifter
vi kjenner fra samtidens internasjonale
verker, ikke minst de tyske, forteller
den dernest at dette var en velorientert
kvinne, hjemmehørende i datidens over
klasse. Lese- og skriveferdighetene var
ikke allmennkunnskap den gang, mens
hun altså fulgte med i hva som ble utgitt
på Kontinentet. Om hun ikke selv har eid
bøkene, har hun i alle fall kjent til dem.
Ingredienser
– Men slike oppskrifter var til liten
nytte, om hun ikke også hadde tilgang
til ingrediensene, og det må hun ha
hatt. Boken er godt brukt, og reseptene
dokumenterer folks plager i den tiden de
ble nedskrevet. Jeg vil anta at hun sto på
god fot med apotekeren i Kristiansand.
Så sent som i 1814 var det registrert 17
apoteker i Norge. Kristiansand var en
viktig handels- og sjøfartsby og kunne
skilte med egen apoteker allerede i 1651,
men bergenserne var likevel først ute med
sitt Svaneapotek i 1595. Deretter fulgte
Svaneapoteket i Christiania (1628), Hygiea
i Stavanger (1650) og til slutt Løveapoteket
i Trondheim 1661. Om det var langt mel
lom apotekene, var legedekningen enda
RESEPTBOKEN
– Jeg har valgt ut to resepter fra boken. Hva synes du? Jan Karlsen, professor emeritus ved
Farmasøytisk institutt på Blindern i Oslo, har hentet inn to karafler med Chrestiane Hedwigs edle
dråper. Mer enn 230 år er gått siden hun noterte ingredienser og fremgangsmåte i boken.
TEKST: SJUR HARBY
|
FOTO: LARS OLE ØRJASÆTER