7 / 36
4|2014
AQUAVIT
7
dårligere. På 1600-tallet var det høyst
fire til fem leger her til lands. Også her
var Bergen først ute, da Christian
IV
ut
nevnte landets første offentlige lege der
i 1603. Rundt 1750 var antallet steget til
rundt ti, hvorav fem var embetsmenn og
resten privatpraktiserende. I 1814 var det
registrert 120 leger, så det gikk jo fremover,
men 80 av dem var knyttet til tidens få
byer og kjøpsteder. Chrestianes bok er
et vitnesbyrd om at du altså måtte søke
hjelp andre steder, da sykdom inntraff. De
kloke konene var nærliggende, og den som
vil fordype seg i folkemedisinen, finner
mye stoff i Ingjald Reichborn-Kjenneruds
Vår gamle trolldomsmedisin
og
Våre folke-
medisinske lægeurter.
Ingrediensene
– Men tilbake til boken hennes. Noe av
dette er jo enkle saker. Hennes «Pomerantz
aqvevit» nøyer seg for eksempel med
pomeransskall, altså tørket appelsinskall.
Hun lot skallene trekke i spriten en viss
tid, før hun silte av. Det samme har jeg
gjort her, i en uke. Antall dager avgjorde
hvor bittert brennevin du ville ha. Han
skjenker i en liten tår. – Denne derimot –
vi er over i den andre karaffelen – denne
inneholder «Carmenative Aqvevit», og
her finner vi langt flere ingredienser,
henholdsvis
romersk
kamilleblomst,
kanel, en plante fra Indonesia som kalles
Galangarot, litt anis, muskatblomme,
fennikelfrø og sassafrasbark, et tre vi må
til Mexico for å finne barken til. I datidens
Norge var det de færreste som kunne
skaffe til veie alt dette, og det understreker
at Chrestiane Hedewig var en kvinne med
både økonomi og forbindelser. Dessuten
måtte hun ha tid til å drive med dette,
hvilket indikerer at hun rådet over en stor
husholdning.
Mengdene
– Det siste jeg vil trekke frem, er
porsjonene. Når hun skriver at «Til 10
potter Brendevin tager man», så til
svarer det rundt ti liter. Det er mye i en
privathusholdning, der dette ikke nød
vendigvis ble drukket for gledens skyld.
Smaker du på den karmenative akevitten,
det ligger i navnet at den var myntet på
magen, har den kraftig smak, med det er
først og fremst bitterstoffene du kjenner.
Når du i tillegg vet at spriten før i tiden
hadde mye fusel, forstår du det det gamle
munnhellet om at vondt skal vondt for
drive. Smakssettingen skjedde enten ved
at det ble laget uttrekk eller destillater av
urtene som deretter ble tilsatt spriten.
Stort sett har hun oppskrifter på akevitt
til medisinsk bruk, og ti liter er en real
porsjon. Hun kan enten ha produsert
dette for salg, men det tviler jeg på ut fra
det du forteller omhennes sosiale posisjon
i datidens Kristiansand, eller hun kan ha
sørget for at mannskapet på ektemannens
båter hadde et velutstyrt skipsapotek. Da
blir mengdene i oppskriftene mer for
ståelige.
n
V:
Professor emeritus Jan Karlsen i laboratoriet på Farmasøytisk institutt.
H:
«Pomerantz aqvevit» og «Carmenative Aqvevit» smakte vondt, men gjorde godt.
DETTE ER SAKEN
I januar 2014 mottok Norske
Akevitters Venner en gammel
reseptbok i gave fra brødrene
Johan Julius og Jørgen Just Moe.
Boken ble påbegynt i februar
1770 og er ført i pennen av
Chrestiane Hedewig Christensen.
De første artiklene om boken sto
i Aqua
VIT
nr. 1 og 2 i år.