Bilag til AquaVIT nr. 2 - 2021

17 Historien om det Norske Brenneri er også historien om en kar som lå klar i startblokkene da produksjonsmonopolet for brennevin ble opphevet i 2005. Ole Puntervold het mannen som aldri ga opp. Han startet Agder Brenneri, som senere ble til Det Norske Brenneri – i dag Norges nest største produsent av brennevin. Monopolet på produksjon av alkohol­ holdige drikkevarer ble avviklet 1. juli 2005, og allerede i september samme år var Agder Brenneri i sving med prøve­ produksjon. Destillasjonsapparat var kjøpt inn fra velrennomerte Arnold Holstein i Tyskland – der vi på den tiden fant ikke mindre enn 20.000 brennerier på størrelse med Agder Brenneri (eller større). – Etter at vi hadde montert destilla- sjonsapparatet, steg spenningen. Jeg hadde ikke destillert noe som helst før den tid – heller ikke under studiene i Trondheim, på gamle NTH, forteller tidligere destillatør og daværende innehaver Ole Puntervold. Om han ikke hadde destillert, hadde han kjemien i orden – med papirer på at han var siv. ing. i 1972 og med hovedfag i organisk kjemi basert på krysskonjugerte karotenoider (som er en ustabil stoff­ klasse) og biokjemi som fagkrets. Resultatet av første destillasjon var en litt røff, usøtet akevitt som kun var fargejustert med sukkerkulør (E150), noe som var vanlig for de fleste serieprodu- serte brune brenneviner på den tiden. Destilleri – i Norge? Nå var ikke Norge kjent som «landet med de mange destillerier», og mens Puntervold kurset seg i Hohenheim, lurte en brennerieier fra Bayern på hva nordmannen gjorde der; «Norge var jo dekket av is og var følgelig et sted der ingen destillérbare ting kunne gro». – Jeg fortalte om varme somre med fantastisk frukt og bær som resultat, noe han sikkert hadde vondt for å tro, forteller Puntervold. Uansett: Kurset ble avsluttet og Puntervold vendte nesen hjem i retning Grimstad for å «skru» destillasjonsappa- rat. I årene som kom dukket produktene opp på løpende bånd og Puntervold oppdaget at lokale akevitter i liten skala, kunne være en vei å gå. Rettesnoren var uansett Agder Brenneris ledestjerne; «Nil Satis Nisi Optimum» – «Kun det beste er godt nok». Det Norske Brenneri Vi hopper fram til 2011. Odd Johan Nelvik, redaktør i Se og Hør, hadde funnet ut at det var på tide å finne nye utfordringer. Som han selv sier: – Journalistikk kan føre til hva som helst, bare man slutter i tide! Brennevin var tingen og mangeårig bartender og whiskymann Stig Barek- sten ble med på laget sammen med industri- og finansmannen Kjetil Holta. Det Norske Brenneri så dagens lys. Målet var å lage en akevitt som ikke smakte som de veletablerte med oppskrifter fra «attenhundreogdentid». Resultatet – ved hjelp av Puntervold – ble en ny nasjonalskatt; Arvesølvet. Lanseringen var ikke helt etter «boken» – der en lanserer et nytt produkt på Vinmonopolet – og så håper det beste. Her satset nykommeren på HORECA (hotell, restaurant og catering) og fikk akevitten inn i hyllene på barene. Dette var en lur strategi og siden har det gått en vei – oppover. – Hva skal gå i arv til våre sønner og døtre? Vi vil etterlate mer enn bare glinsende bestikk. Vi vil gi noe ekte, med de aller beste råvarer. Fra dalen der solen går ned. Fra knausen der vi fant løvetann. Fra den lille vannstrømmen fra fjellet, som kom helt fra den smelt­ ende snøen på toppen. Det er oss en stor ære, og et like stort ansvar, å destillere noe som er verdig fremtiden. Slik beskrives Arvesølvet av Grimstad- brenneriet. Fem elementer Vi hopper videre til 2021. Det Norske Brenneri er nummer to blant brenne- vinsprodusentene i Norge. Strategien fra 2011 har båret frukter. Nye produkter kommer på løpende bånd, Det Norske Brenneri vinner stadig anbud hos Vinmonopolet, både på gin og akevitt. Hva er hemmeligheten? – Norsk akevitt trenger minst fem elementer for å havne i gruppen «premium spirits», sier Nelvik. Det første elementet: Ren, norsk potetsprit i ypperste verdensklasse med en mild, fruktig og voksaktig karakter. Det andre elementet: Tradisjonelle akevittkrydder. Vi reiser jorden rundt for å få tak i de beste krydderne. Pepper fra Indonesia eller Malaysia. Vanilje fra Madagaskar eller Indonesia. Tørkede sitrusskall fra Middelhavsområdet. Korianderfrø og stjerneanis fra Kina. Klima, terroir og produksjonsteknikk avgjør hvor det beste mandarinskallet eller fennikelfrøene kommer fra. Pepper’n gror ikke hvor som helst, og det gjør ikke de andre krydderne heller, smiler Nelvik. Det tredje elementet: Ferske, grønne vekster. – Mange av de gamle og glemte medisinplantene, dyrkes ikke lenger. Her på Sørlandet er det heldigvis helt optimale vekstforhold for de glemte sortene. Og derfor gjør vi som de gamle munkene, vi holder oss med egen urtehage, som ligger et lite steinkast fra Brenneriet. I urtehagen finner vi blant annet spansk kjørvel som har lakrissmak, balsam, abrodd, vinrute, kvann og flere typer malurt. Hagen har også seks forskjellige typer mynte, og en del av vekstene er planter som vanligvis ikke dyrkes på friland. – Urtene høstes på formiddagen og legges på norsk potetsprit samme ettermiddag her hos oss. Dermed er alle de ferske, friske smakene fullstendig intakte, forteller master blender ved Det Norske Brenneri, Jon Bertelsen. Det er hans nese og kunnskap som er avgjø- rende for mange av suksessene som er skapt de siste årene. På grunn av klimaet er det få steder på kloden hvor urter og bær har slik smak og aroma som i Norge. Det Norske Brenneri bruker også økologiske urter fra skog og fjell. Det fjerde elementet: Fatmodning. – De aller beste eikefatene kommer ikke rullende av seg selv. Å skaffe disse krever en god relasjon med de beste tønne­ makerne i Frankrike og de beste vinhus­ ene i Spania og Frankrike. Vi må også ta med Madeira. Påvirkningen fra fatet utgjør gjerne over halvparten av smaken i en norsk akevitt, og må derfor velges med omhu, forteller Bertelsen. Det femte elementet: Tid! – Mange av akevittene våre har fått både norske og internasjonale priser for kvaliteten sin og for å få til dette trenger en